Tanker og tårer

Det hadde jo vært godt å leve litt uten bekymringer, og..

Kjenner jeg er på kanten til småsprø. Sliten etter reising igår. Frem og tilbake.
Leger å forholde seg til. Ikke vite. Vente. Kanskje...

Borte fra alle jeg er glade i, borte fra hjem og kjente omgivelser.
Kjenner disse fire veggene på rom 5117 alt for godt, føler jeg.

Det er jo ikke noe galt med meg. Jeg er ikke syk, og jeg føler meg ikke syk.
Alikevel ligger jeg på et sykehus. I uvisse om hvor lenge jeg skal være her.
Jeg vet ikke, legene vet ikke og det må jeg jo bare akseptere å ta inn over meg.

Jeg skulle heller vært hjemme i førjulstiden og struttet med den nydelige gravidmagen min. For det er det den er, nydelig. Og der inne ligger mine to gutter.
De to nydeligste guttene som kommer til å finnes, så klart.
Jeg gjør jo ting for å bevare den. Koser med den, prater med den, elsker den.
Tar bilder for å se hvordan utviklingen er. Og jeg vokser. Og håper jeg kan bli enda større!

Jeg er så stolt av magen min at jeg holder på å sprekke! Har lyst til å vise den til hele verden. Men daglig er det bare jordmødre og leger som får ta på den og fortelle meg hvor fin den er, og sier så godt og fint jeg vokser.

Jeg er ikke lei meg for å måtte feire julen her på sykehuset. I beste fall får jeg jo komme hjem. Men ikke enda. Det jeg er lei meg for er at denne tiden, spesielt i desember, skal man være hjemme med sine kjære. Kose seg med klementiner, pepperkakebaking og julebrus.

Og her ligger jeg... Men man kan ikke være egoistisk?
Jeg ligger her og gjør den største oppgaven jeg noensinne har gjort, og enda har ikke det største skjedd. Rugekasse er jeg. Rugekasse for to mirakler som jeg skal elske og ta vare på resten av mitt liv. Tenk det. Resten av mitt liv!

Det hadde jo vært godt å leve litt uten bekymringer, og.
Men den tiden er forbi, og kommer aldri tilbake. Livet er snudd på hodet, og enda har ikke det største skjedd. Jeg aner ikke hvordan jeg skal kunne takle det.

HEARTBEATS (link)