Tanken slår meg hver kveld. At jeg kanskje skulle blogget litt igjen. Har så mye jeg vil dele, og så mange gleder i hverdagen jeg vil vise dere. Og jeg liker det, og var veldig aktiv før. Men når det kommer til stykket orker jeg ikke, og jeg har sjeldent tid.
Sånn er det.
Et fantastisk liv.
Et hektisk liv.
Som gressenke halve året er og blir jeg endel alene med løveungene. Og det krever sitt.
Unger og alt de trenger, huset må holdes, mat til oss, avtaler, kontroller, og alt annet som hører med å være mor, samboer, meg selv, venninne, søster, datter og menneske.
Jeg angrer på at jeg til nå ikke har skrevet og skildret mer av hverdagen vår. For den er ganske fantastisk. Hektisk, men fantastisk. De er så flinke og gjør mamsen så stolt at jeg holder på å sprekke!
De er friske og gode. Dyktige, og jeg er i ekstase hver dag det skjer eller de gjør og klarer noe nytt. Jeg er forelska. Å være mamma må være det mest utrolige i denne verden!
Jeg skal prøve å skrive noen ord på kveldene i vinter. Det er jo litt koselig. Og så får dere jo et innblikk i kaoset.
