St. Olavs Spa og velvære

En super mann som vet hva fruen trenger selv om hun ikke ønsker seg noe til jul.
Massasjeapparat! Herrefred, noe så deilig! Denne er en tung greie, som gjør at den er god å bruke selv. Trenger ikke holde den inn mot ryggen, den bare henger inntil.

Kosestund på tjukkebolla idag!

Egenpleie og et magebilde

Her er bilde av ei bolle som har rukket å vokse seg stor  i 32 uker.

Begynner å få et elsk/hat forhold til magen  nå, altså.

Jeg er jo overlykkelig for at den har fått vokse seg stor og flott til nå, men nå har det vært vondt og stramt en stund, og jeg begynner å bli lei.

Det er vel lov?

Hormonella har også et sug på noe søt, og huden får derfor gjennomgå med litt urenheter. Derfor ble jeg overlykkelig når jeg fikk renseprodukter fra mamma og pappa til jul. Har jo et lite arsenal fra før, men ikke den serien jeg bruker. Og den fikk jeg en ny ladning av nå. Herlighet, så heldig jeg er!

Dermalogica for kroppen, NuSkin for ansiktet og Epoch body butter til magen og puppene. Deilig deilig!

Når man har bodd på sykehus så lenge, og blir utsatt for den tørre luften som er i byggene her må man tilføre kroppen en del fuktighet. Jeg drikker en del også!

Har man tid og lyst, så hvorfor ikke! :-)

Jul på pasienthotellet

Denne jula har jammen vært i tankene våre lenge. Vi var meget spente på om den skulle feires med eller uten ungene i magen. Og det ble heldigvis med de godt bevart i rugekassen.

I helgen før julaften, kom Andrea og Mannen til byen. Var så godt å se henne igjen etter mange måneder uten søstera si hjemme. Også glad for at hun fikk se og oppleve den store og voksende magen. 

Vi var en liten tur ut på lufting, med meg på shopping i rullestol. Det gikk kjempebra, men ble jo litt sliten..

Lillejulaften var mannen her også. Denne dagen skulle jeg også opp på Kvinne- og barnsenteret på kontroll. Rullet opp meg i rullestol, og begge to ble med.

Kontrollen gikk bra. De ser ikke for ille ut, men den ene har nå litt for  mye fostervann. Dette blir selvsagt fulgt opp, og er under kontroll.

Lille julaften altså. Vi ble bare på rommet og tilbragte kvelden i pysj foran TVen. 

Her rigga vi oss til med godt, og vi så hovmesteren, kvelden før kvelden og alt som hører med. Ikke mye å ordne til den store dagen,så når julemorgenen kom var vi bare rolige, og ventet på resten av flokken.

På forhånd hadde jeg fått vite at vi ble alene på barsel i femte etasje, og kunne bruke stua fritt. Dette skulle vise seg å redde kvelden vår! 

Startet kvelden med en flott julemiddag nede i restauranten. 

Ribbe, pinnekjøtt og lutefisk stor med alt tilbehør, og selvfølgelig ble det riskrem til dessert. Etter det trakk vi opp i stuen, der vi disket opp med kaffe og medbragte julekaker.

Gaver hadde mamma og pappa tatt med seg, og vi fikk masse fint alle sammen.

Til og med guttene hadde fått gaver! Stilige klær, og ting. Men det ble da masse fint til mor også. Vi er heldige!

Etter pakker, brus, godis og kos måtte jeg kaste inn håndkleet og ta kveld.

Sliten jente som så ut som en vannballong...

Takk til min fantastiske familie som kom og gjorde julaften perfekt!

Kunne ikke ha blitt bedre, ut ifra forholdene. 

Lørdagskveld og ungdomstid

Så sitter man her med tastaturet igjen da.
Jeg har nå vært stabil lenge, selv om jeg har vært sliten og noen harde runder med sammentrekninger. Det ble igår derfor besluttet at jeg kan få flytte til pasienthotellet på barsel.
Lykkerus!!
Her er jeg fortsatt i tilknytning til føde observasjon, men jeg skal bare bort på kontroller når de ber om det. Foreløpig en gang i uken. Da blir det ultralyd, blodtrykk, urin og ctg. Jeg lovet å ha lav terskel for å ta kontakt med de om det skulle være noe, og det er jo en selvfølge. Jeg skrev jo sist om det å føle seg litt syk når man er frisk på sykehus, så det var godt å komme seg bort hit og styre litt selv.
Fint og stort rom, god seng, og stort bad. Et lite kjøleskap har jeg, til og med!
Jeg har jo fortsatt bekkenløsning, så jeg er ikke så god til bens, men jeg kommer meg ned i første for å spise. Og så tåler jeg ikke så mye styr før jeg får vondt av kynnere, så jeg er fortsatt sengeliggende.. Bare ikke i en sykeseng(!)

Det begynner å bli irriterende vondt å prøve å få sove. Vondt å ligge, vondt å sitte, vondt å snu seg og i tillegg den berømte halsbrannen. Jeg blir gal!
Nå er det også blitt trangt i magen. Og det er tungt å bære på guttene.

Så ligger jeg her en lørdagskveld igjen da..
Alene ikveld, fordi mannen har vært hjemme i Bugen for å pusse opp det kommende barnerommet.  Lykkelig er hun som ligger hjelpesløs og ikke kunne bidratt uansett, og gleder seg over at det er ett steg nærmere barnerom. Gulv som ble lagt idag. Flinke handymannen min. Hjerte!
Det skal jo males og fikses, men det får blir senere.

Lørdagskveld og ungdomstid, sa folk....

Tanker og tårer

Det hadde jo vært godt å leve litt uten bekymringer, og..

Kjenner jeg er på kanten til småsprø. Sliten etter reising igår. Frem og tilbake.
Leger å forholde seg til. Ikke vite. Vente. Kanskje...

Borte fra alle jeg er glade i, borte fra hjem og kjente omgivelser.
Kjenner disse fire veggene på rom 5117 alt for godt, føler jeg.

Det er jo ikke noe galt med meg. Jeg er ikke syk, og jeg føler meg ikke syk.
Alikevel ligger jeg på et sykehus. I uvisse om hvor lenge jeg skal være her.
Jeg vet ikke, legene vet ikke og det må jeg jo bare akseptere å ta inn over meg.

Jeg skulle heller vært hjemme i førjulstiden og struttet med den nydelige gravidmagen min. For det er det den er, nydelig. Og der inne ligger mine to gutter.
De to nydeligste guttene som kommer til å finnes, så klart.
Jeg gjør jo ting for å bevare den. Koser med den, prater med den, elsker den.
Tar bilder for å se hvordan utviklingen er. Og jeg vokser. Og håper jeg kan bli enda større!

Jeg er så stolt av magen min at jeg holder på å sprekke! Har lyst til å vise den til hele verden. Men daglig er det bare jordmødre og leger som får ta på den og fortelle meg hvor fin den er, og sier så godt og fint jeg vokser.

Jeg er ikke lei meg for å måtte feire julen her på sykehuset. I beste fall får jeg jo komme hjem. Men ikke enda. Det jeg er lei meg for er at denne tiden, spesielt i desember, skal man være hjemme med sine kjære. Kose seg med klementiner, pepperkakebaking og julebrus.

Og her ligger jeg... Men man kan ikke være egoistisk?
Jeg ligger her og gjør den største oppgaven jeg noensinne har gjort, og enda har ikke det største skjedd. Rugekasse er jeg. Rugekasse for to mirakler som jeg skal elske og ta vare på resten av mitt liv. Tenk det. Resten av mitt liv!

Det hadde jo vært godt å leve litt uten bekymringer, og.
Men den tiden er forbi, og kommer aldri tilbake. Livet er snudd på hodet, og enda har ikke det største skjedd. Jeg aner ikke hvordan jeg skal kunne takle det.

HEARTBEATS (link)