Lang og personlig oppdatering fra sykehuset

Nå er det vel på tide med en bloggoppdatering.
De siste ukene har vært usikre og nervepirrende. Det har vært beslutninger og kontrabeskjeder dag for dag, men nå ser det endelig ut som ting har stabilisert seg i magen.
Først vil jeg takke for all omtanke og hilsener fra dere. Jeg er helt overveldet over all godhet som har strømmet på. Tusen takk!

For at flere skal kunne forstå det som har foregått har jeg kopiert noe fra tvilling.no.

Tvilling- tvilling transfusjonssyndrom (TTTS) er en sjelden svangerskapskomplikasjon som kan ramme eneggede tvillingsvangerskap der tvillingene deler morkake. Hvis det befruktede egget deler seg etter 3-6 dager etter befruktning kan det utvikles en felles morkake med blodkarforbindelser mellom fostrene, men fostrene ligger i hver sin fostersekk (monochoriale tvillinger). Dette gjelder cirka 2/3-deler av de eneggede tvillingparene. 10-15 prosent av disse igjen utvikler en eller annen grad av TTTS.

De felles blodkarforbindelsene muliggjør at blod kan gå fra den ene tvillingen til den andre. Vanligvis går blodet kun fra den ene til den andre, i andre tilfeller veksler det hvem som er donor (giver) og mottaker. Den ene kan få mer næring enn den andre, slik at den ene blir liten og blodfattig, den andre stor og blodrik.

TTTS kan være kronisk og utvikles over tid i svangerskapet eller skje akutt. Et kronisk forløp kan føre til at tvillingene ved fødsel er så ulike i størrelse og farge at man ikke helt tror de er eneggede. TTTS kan være svært alvorlig og true fostrenes liv. Tilstanden oppdages ved ultralyd, der man blant annet ser at det er mye fostervann i den ene fostersekken og lite i den andre, det er størrelsesforskjell mellom tvillingene samt manglende fylning av urinblære og magesekk hos den lille tvillingen.

Hvis tilstanden er svært alvorlig kan det fra svangerskapsuke 18 til 26 være aktuelt med behandling i form av en kikkhullsoperasjon, der man ved hjelp av laser svir igjen noen av blodkarene som forbinder sirkulasjonen mellom tvillingene i morkaka. Operasjonen utføres blant annet ved Universitetsklinikken i Hamburg, og resultatene viser at det i nesten 80 prosent av tilfellene går bra med ett eller to av barna. Det anslås at 10-15 norske par får utført en slik operasjon årlig.

Etter uke 26 avtar risikoen for TTTS. Oppdages det etter denne tiden, er en mulig behandling tapping av fostervann. Det gjøres for å forhindre tidlig fødsel. Hvis TTTS oppstår sent i svangerskapet kan det også være aktuelt å avslutte svangerskapet tidligere enn normalt.

Det var dette guttene våre ble utsatt for, der den ene nesten ikke hadde fostervann. Det ble heldigvis oppdaget i rett tid, og det lå en stund an til at vi måtte til hamburg for å gjennomføre denne operasjonen. I løpet av den første uka vi var innlagt fikk syndromet en positiv endring, der blodstrømmen byttet vei og de utlignet det etterhvert selv. I tillegg lå jeg en kveld med Ctg-registrering. Da registrerer man hjertelyden til ungene og sammentrekninger av livmoren. Denne indikerte rier og jeg ble satt på riehemmende drypp med en gang. Dette hadde jeg over natten, og neste dag. Legene var etter dette usikre på hvor lurt det var å sende meg med fly til Hamburg, der de heller ikke ville gjort noe så lenge jeg hadde rier. Så da ble det noen dager venting for å se om magen roet seg, og tilstanden i magen ble vurdert hver dag.

Som skrevet så utlignet guttene blodstrømmen seg imellom bra, og magen var rolig og jeg hadde ingen rier. Så den på følgende helgen ventet vi litt mer og skulle få beskjed mandagen om det ble tur til Hamburg eller ikke.
Det ble det heldigvis ikke, kan man si. Det beste var at de stabiliserte seg selv uten noe inngrep eller operasjon. Så det var alle veldig glade for!  De neste dagene tok legene dag for dag, og passet på med ultralyder og undersøkelser at denne utligningen var stabil, og ikke gikk tilbake igjen.

Det ser enda stabilt ut med guttene i magen, og de tror ikke det kommer tilbakefall, og det er fantastisk. Det jeg ligger til observasjon for nå er hovedsakelig for å følge med guttene og tilstanden i magen, men også flere ting som påvirker svangerskapet. Jeg er ikke helt fri for rier og vonde kynnere enda. Dette påvirker livmoren og kan stimulere til modning og fødsel. Jeg har også kort livmorhals og dette i kombinasjon er uheldig. Det trenger ikke skje noe, men det vet vi ikke. En annen grunn til at de ikke vil sende meg hjem er at det er for lang reisetid hit om fødselen skulle starte, og at nærmere sykehus ikke håndterer for tidlig fødte. De tar ikke imot ungene før de er i uke 33-34, noe de ikke er før i januar. Det vil si at vi kommer til å feire julen her på sykehuset i Trondheim. Familien kommer og blir her julaften sammen med oss. Så lenge vi er sammen har det ingenting å si hvor vi er.
Nå gjenstår det å se om vi skal feire med eller uten  barn i magen...

Alt dette tatt i betraktning har vi tatt det hele med godt mot. Legene har vært flinke til å fortelle alt som har skjedd, selv om det ifbm Hamburg ble litt frem og tilbake. Vi har følt oss trygge og ivaretatt, og jeg har vært rolig, og jeg jobber som rugekasse så godt jeg kan. Familie, kjæreste og venner har vært super støtte, og beroliget meg ytterligere.

Jeg har nå snart fullgått 28 uker, den magiske grensen, og håper ting fortsetter på denne måten.
Vi har det best her, men noen lange dager på sykehuset er det!
Har vært her i 23 dager og flere blir det. Man innstiller seg på det, så det har gått og går utrolig greit.
Hatt en del besøk, rutiner på dagen med målinger, og så litt kos og mat innimellom. Fint sykehus med flotte rom og fasiliteter. Dette går bra! Vi klarer det :-)